onsdag 24. juli 2013

Carlisle - Haltwhistle 42 km

Carlisle (vel 70000 innbyggjarar) ligg 16 km frå grensa til Skottland, og har vore eit viktig militært støttepunkt då England og Skottland var to rike. Det er i dag godt bevarte bymurar, og Carlisle slott frå 1092. Byen har og vore skotsk og har eit skotsk preg. I Tullie house finn vi historien til området og til Hadrianmuren. Til fin nettside om romarane i Cumbria.


Hadrianmuren var ein voll bygd av stein og torv, bygd frå år 122, for å forsterke grensa og verne mot piktarane. Muren var 4 - 5 m høg og 6 m brei, ikkje slik som denne resten som fins i dag. Muren går frå Wallsend til Solway Firth. Muren er 117 km og den sterkaste befesta grensa i Romarriket. I tillegg til at muren var festningsverk, var det også kontroll med trafikken gjennom portane, slik at det kunne krevast toll for varer frakta gjennom dei. Sjølv om stein er tatt frå muren til annan bruk, står mykje igjen. Muren er på UNESCO si verdsarvliste.


Inn og ut av Carlisle gjekk turen i grøntområder og parkar. Frå  Warwick Lodge var det ganske kort veg til Rickerby Park (med ungfe på beite), og fin veg ut sv byen. Elles var 72-ruta mellom Carlisle og Brampton eit godt døme på at den rette veg mellom to punkt ikkje er den finaste sykkelvegen. På små landevegar med hekkar på begge sider gjekk det i kryss og tvers og opp og ned til søte landsbyar som Linstock, Crosby-on-Eden, Newby, Warwick Bridge, Allenwood, How, Hayton, Low Gettbridge og Aarons Town før kaffepause i Brampton. Cupcakes og kaffe. I Brampton kjøpte me også med oss sandwiches på eit bakeri, som me fann den perfekte stad å ete ein time seinare, etter ei lengre stigning, i Banks.

Me hadde i grunnen rekna med å treffe mange andre syklistar på ein slik tur på ei nasjonal sykkelrute, gjerne bu på same staden, slik me ofte har gjort på kontinentet. Men til nå har det vore få. Då me toucha linja for Hadrianmuren, begynte me å treffe vandrarar, og i dag har me truffe syklistar som tar same løypa som oss. Eit hollandsk par som har vore sju veker på tur (Nederland, Belgia, Frankrike, Irland, England, Nederland) og overnattar i telt, for eksempel. 

Sykkelturen i høgda langs muren var veldig fin, gode vegar, og eigne vegar der det var litt trafikk. Fekk med oss Birdoswald romarfort og lærte litt meir om romanane, før me trilla fint og flott inn i Haltwhistle, midt i England, og fann overnattingsstaden Hall Meadows veldig lett. Der blei me tatt imot i ein fantastisk hage av hund, mann og kone. 

tirsdag 23. juli 2013

Silloth - Carlisle 58 km

Silloth kjem av sæ (eng) hlada (norr), som betyr sjø-låve. Opp mot 3000 innbyggjarar.
I 1860-åra kom jernbanen til Silloth, og då kom også turismen. Silloth blei ein av dei første turistbyane i nordvestengland. I dag blir ein del av desse turistområda pussa opp igjen. Nith View guesthouse i Silloth ligg i turiststripa mot sjøen. Nedanfor Main street er det eit parkområde som minst er 50 m bredt, med litt tre, men mest store plenar, tennisbanar og liknande. Nedanfor der igjen er det lang strandpromenade og trapper ned til sjøen sikkert ein km, sjå under. Dette er dimensjonert for ti gonger så mange turistar som er der, Når det for eksempel bare var eitt hotell Golf, god mat) serverte skikkelig middag, så seier det noko om pågangen av turistar i Silloth i dag. Vi var også åleine på B&B'en.
Dag 3 fekk vi beskjed om at det var meldt regn utpå dagen i området, så vi skynda oss avgarde. I det eg skulle lukka porten etter oss, begynte det å regne, og det regna og det tordna verre dei første timane. Han der blei tatt inn i eit hus då han skulle ta på seg regnbuksa, igjen koseleg nordengelsk gjestfrihet. Etter kvart letta det litt, men ikkje meir enn at vi tok ein snarveg, og unnlot å sykle heile kystvegen langs Solway. Til og med snarvegane var merka med HCW-skilt!! Vi som tenkte vi måtte konsentrere oss og lese kart.
Godt humør i regnet ved Newton Arlosh. På vegen vi valde var det ikkje mogleg å kjøpe kaffi eller mat. Vi var for tidlege til dei få pubane som fans, for vi sykla som uver, tok snarveg, og var framme i Carlisle kl 12. Å sykle fort og kome tidleg fram er mot alle våre prinsipp, men i tillegg til det dårlege veret, hadde vi avtale med ei kjekk jente og mora hennar, som kom med toget frå Newcastle. Dagen var redda.

I Warwick Lodge var det også ubegrensa internett, ein klar fordel. God mat på Casa Romana. 
Tidevatnet går høgt, eller landet er lågt over havet her på Solway-kysten, ved høgvatn kan sjøen stå over vegen.

mandag 22. juli 2013

Whitehaven - Silloth 28 miles - 45 km

I Whitehaven finn ein ikkje restar etter romarar direkte i byen, men det var eit fort 1,9 km utanfor bysenteret, i Parton. Men vikingar slo seg ned i Whitehaven i det tiande hundreåret. Det moderne Whitehaven byggjer på kolutskiping, særleg til Irland, frå 1600-talet og utetter til 1800-talet, då større hamner som Bristol og Liverpool tok over mykje av trafikken.

Spesielt for byen er at han er planmessig bygd, med gatenettet som eit rettvinkla nett. Det blir spekulert om Whitehaven var modell for byplanen til New York.

Whitehaven: Glenard Guesthouse var ok, men ikkje spesielt, og veldig tradisjonelt i maten, full English breakfast for begge, speilegg, bacon, bønner, pølse, steikt tomat, sopp og toast. Men ikkje blodpudding. 

Ut av Whitehaven var det igjen jernbanepreg heilt til Maryport. Først langs sjøen ganske langt til Parton, deretter litt inn i landet med ein og annan bakke, og renne ned til Workongton, slik toget ein gong gjorde. Me hadde tnkt å sykle ned til fyret ytst i Workington, og drikke kaffe, men plutselig var me forbi avstikkaren, og på vegen til Maryport, sjå under. 
Så godt merka er HCW mange stader, det burde ikkje vere mogleg å ta feil... 
Vi traff eit par i Whitehaven som anbefalte Maryport på det sterkaste, og ikkje minst lunsj på Curson grill. Det er mulig vi er litt kresne, Maryport var ok, men litt slitt og litt fordums, og Curson grill var etter vår meining ganske ordinær, grei nok, god service, men med mykje majones... I Maryport fekk vi med oss museet frå romartida. Maryport var ein stad kor det blei lasta inn korn frå Sør-England til troppene i Nordvestengland. Museet låg like ved utgravingsområdet, og vi kunne sjå former i landskapet som viste kor murane hadde vore. 


Fram til Maryport var sykkelvegen svært bra, både lettsykla og stort sett utan bilar. Etter Maryport blei det verrre, vi mått sykle ganske mange km på bilvegen. Landskapet langs sjøen er flott, men når eg syklar på smal bilveg i England, går det unna, og naturen blir ikkje beundra på same måten som elles. 


Heldigvis svingde 72 omsider inn på landevegar. Det var litt vind, men omtenksomme bønder har planta hekkar langs vegane, så det sjenerte oss ikkje så veldig. Litt vind var også godt og friskt, det er varmt i England i juli 2013. 

Silloth er ein nokså liten stad, og vi bur på B&B igjen: Nith View

lørdag 20. juli 2013

Hadrias cycleway dag 0 Newcastle - Ravenglass i taxi

Hadrians cycleway er sykkelveier 72 i det britiske nettverket av sykkelvegar. Ruta er merka med permanente skilt, og det fins eige kart og eiga bok for ruta. Sei det: Sustrans.
Discovery Travel, som vi bruker som operatør, hadde ikkje lenger utleige av syklar, men han der fiksa det med syklar på ein ypparleg måte. Cycle Hub i Newcastle hadde klar syklar til oss då vi kom, gode syklar med fullt utstyr. Riktig nok kostar det 100 pund pr sykkel å leige sju dagar, og vi må hente og bringe, men syklane er tipp topp. Cycle Hub har kafé, sykkelutleige og verkstad på sykkelveg 72, ved elva i Newcastle, så vi kjem til å sykle forbi på slutten av turen.

På slaget 12 kom taxien vi hadde bestilt gjennom Discovery og festa syklane FORSVARLEG (20 strips) på stativ, og så køyrde me behageleg opp mot tre timar tvers over øya til Ravenglass. Det kan hende det behagelege veret hjelper på, men Ravenglass er fantastisk flott. Me blei straks tatt imot av ein av eigarane, Elaine Gissing, som driv huset med tre rom. Ho og mannen har sjølv restaurert huset frå 1764, og lagt ned mykje smak og svette der. Taket på vårt fom var tatt bort for å få takhøgd og plankar. Roma har navn etter dei tre elvene som munnar ut i Ravenglass: Esk, Irk og det vi bur i, Mite. På rommet var det fersk frukt, kjeks, vatn, kaffe/te m.m., heilt fantastisk. To hus nedanfor åpnar gata seg mot elva Esk, kor det denne første ettermiddagen er lågvatn, og tydeleg at det gjekk an å vasse over elva når det er tilfelle. Bay Horse var ein ventestad for dei som skulle over. 


Same staden ettermiddag og kveld! 

Sjølv om Ravenglass er liten, manglar det ikkje på stader å ete. Vi hadde ein eksellent middag på Pennington hotel. Det var også noko å sjå på, i tillegg til elvepromenaden, er det ein smalspora jernbane for turistar og fine restar av det romerske badet frå det første hundreåret e.Kr.  Det fekk vi med oss.




torsdag 18. juli 2013

Hadrianmuren: Ravenglass - Whitehaven 32 km


Ravenglass, utgangspunktet for Hadrians sykkelveg, er ganske langt sør for sjølve Hadriansmuren. Forklaringa på at turen startar i Ravenglass, er at staden i 300 år var ein romersk garnison (castra) med 500 soldatar, og då var ein del av same forsvarsystemet som Hadrianmuren. Namnet var i romersk tid Glannaventa. Romarane fekk inn forsyningar til soldatane sine i nordvestengland over Ravenglass, og frå staden gjekk det ein romersk veg over Hardknottpasset til det romerske fortet i Ambleside. I dag er einaste resten etter romarane eit bad, Walls Castle.

I dag har landsbyen under 1000 innbyggjarar. Hovudattraksjon er den nedlagde jernbanen Ravenglass and Eskdale Railway.  Vi bur i Bay Horse Bed & Breakfast, eit restaurert vertshus kor farande tidlegare tok inn for å vente på lågvatn, slik at dei kunne kome seg over Esk-vadestaden (ford). Tre elver møtest i Ravenglass: Esk, Irt og Mite. Kastar ikkje bort energi på lange elvenamn der på staden.


Hadrians sykkelveg starta ved det romerske badet. Vi forsto ikkje heilt av kartet kor vi var, så vi sykla opp til badet og snudde og sykla same vegen tilbake. Då vi komnedover igjeb, såg vi skilta som viste inn på ein smal sti, langs jernbanesporet. Stien, som var akkurat brei nok for ein, gjekk over ei bru og vidare langs stranda.Det var flott å sykle der, bare vi og havet. Underlaget varierte, grus, utlagde plastmatter som gjorde laust underlag stabilt, murplater og asfalt, relativt seinsykla. Nokre stader var det plutselig heilt laus sand, vanskeleg å sykle, men det gjekk utan uhell.

Midt i det flotte strandlandskapt dukka Sellafield atomkraftverk opp, heilt usjarmerande, men sikkert bra for energitilførselen i Engalnd, og sysselsettinga i området her. Rett utanfor kraftverket var det naturvernområde og fuglereservat. 

Vi kom gjennom fleire pittoreske landsbyar på turen: Drigg, Seascale, Beckermet og byrn Egremont. Overalt blomar, i hagar og ville langs vegen. For det meste gjekk turen på eigne sykkelvegar eller småvegar, ein gong ut på ein større veg, men der var det sykkelsti. Ved Egremont og inn mot Whitehaven dukka det umisskjennelege preget av nedlagd jernbane opp: Fyllingar, over- og undergangar og rette strekk. Igejn ein nedlagd jerbane, og igjen ein nedlagd jernbane omgjort til sykkelveg, denne gong Whitehaven, Cleator & Egremont railway frå 1856.

I åra midt på 1800-talet blei det bygd minst åtte jernbanestrekningar i området hovudsakleg for å frakte kol og jern frå gruvene i området. Allerede då jernbanane sto ferdige, minka gruvedrifta, og i løpet av 1900-talet blei dei nedlagde. Sustrans starta eit stort arbeid her med å bruke desse jernbanestrekka til grunnstamme i eit samanhengande sykkelvegnett tvers over England: C2C. 

Ved Egremont mista vi ruta ein stad. Vi fekk straks hjep av forbipassserande, den første ga oss villedande hjelp, men den andre sykla framfor oss og hjelpte oss inn på sykkelvegen igjen. Kjekke engelskmenn. 

Ruta er veldig kort, så for ikkje å kome for tidleg fram, tok vi lunsj i havna i Whitehaven for vi kom oss oppover bakkane til Glenard Guesthouse. Lyst og romslig rom, stor, flott hage, men nok meir tradisjonelt b&b enn dagen før. I fint ver ser Whitehaven ut som ein heilt annan by enn de vi opplevde sist gong vi var her. Vi avslutta dagen med eit utmerka måltid med superlokal sjømat på The Waterfront, kan anbefalast. www.waterfrontwhitehaven.co.uk 

lørdag 6. juli 2013

Endå ei ny sykkelbru klar - i Jåttåvågen.

Her kjem Rolf syklande ned brua som kjem ned nordover frå Jåttåvågen stasjon, og rett inn på sykkelnettet langs Gandsfjorden. Ei ny bru som gjer det greit å vere syklist. 

Herlig, herlig langs sjøen Sandnes - Stavanger

Laurdag med god temperatur, sol og nesten stille. Tidleg føremiddag i Vågen, Sandnes. Havblikk og stille i byen. Hanapiren i bakgrunnen. 

Relativt greit med lite trafikk på Norestraen, til Lura og ned til sykkelvegen langs dobbelsporet frå Lura og nordover mot Stavanger, Det var fantastisk flott. 

Ein pause på Ostehuset ved Viking Stadion med scones og kaffi. Herlig, 
Vi prøvde den tøffe brua over jernbanen i Hillevåg, deretter snudde vi og sykla tilbake til Sandnes same veg vi kom. Planen var opprinneleg å sykle til Stavanger, skjære inn og ta ein annan veg tilbake, Sørmarka eller Hafrsfjord. Men når du syklar og håper det ikkje skal ta slutt, kva gjer du då: Snur og syklar tilbake same vegen tilbake. - Og kva oppdaga vi: Sykkelbrua over vegen som går ned til Viking Stadion, like ved Jåttåvågen stasjon, var åpna.