søndag 19. juni 2011

Lang sykkeltur med to ferjer - 75 km

Inspirert av Rigmor Bjørgo, kom me på at det går an å reise med ferja på søndagstur.

Forsandbrua
Me sykla på nasjonal sykkelveg 2, om Vatne og Hogstad til Høle og derfrå langs sjøen til Lauvvik (25 km). Den nasjonale ruta går med båt til Lysebotn, derfrå om Valle i Setesdal til Telemark.

Me laga vår eiga rute, me tok ferja til Oanes saman med tyskarar, nederlendarar og andre turistar. Ferja tok 10 min., og etter Oanes var det to alternativ: Gamle eller nye riksveg 13. Den gamle riksvegen går langs fjorden i retning Idse til Jørpeland og er 35 km lang. Den nye går forbi brua til Forsand, om Høllesli og rett over fjellet til Jørpeland. Denne er 25 km lang. Me frykta at turen på gamlevegen kunne gjere heile turen vel lang, over 8 mil, og valde derfor den nye. Når det er ein ferjestrekning i nærleiken, kjem dei fleste bilane i klumpar, så trafikken var ikkje så sjenerande, men det var god stigning/ bratt utfor etterpå (Han der var oppe i over 60 km/t) og fleire tunnellar, som ikkje er så stas med sykkel utan lykt. Derfor lurer eg på om det hadde vore kjekkare å ta det andre alternativet. - Det kan vi gjere ein annan gong.

Gamlevegen er blitt sykkelsti ved Jørpeland. Herleg!
Då me nærma oss Jørpeland, fann me ein sykkelsti på venstre side av vegen som nok var "gamlevegen". Det var freden å sykle der, i forhold til hovudvegen utan sykkelsti. - Jørpeland viste godsida, men mellom Jørpeland og Tau var det også strekk utan sykkelsti. - Det skal visst bli det når Ryfast-tunnellane blir bygde, men aksjonistar hadde hengt opp skilt med "Gi oss sykkelsti nå!" - Og eg forstår dei.

Frå Tau tok me ferja til Stavanger, kikka litt på livet og cruiseskipet Queen Mary der, før me tok vegen langs sjøen/dobbelsporet heim.  Mange hadde funne vegen ut på gang- og sykkelvegen, men ikkje så mange eg hadde trudd. Siste stopp i Vågen på Sandnes, før oppstigninga til Austrått, som var noko tyngre enn vanleg med sju mil på sykkel bak oss.
Rast ved dobbelsporet langs Gandsfjorden

søndag 12. juni 2011

Vakkert og variert i Sandnes aust. 47 km



Kjempeflott tur i austre del av Sandnes:

Frå Austrått via Sviland - Søredalen - Hommeland - Høle - Ims - Hogstad - Vatne og til Austrått igjen. Ruta ligg på Bikemap med namnet Søredalen - Høle.

Ruta er god trafikkmessig, første del til Sviland og siste del frå Hogstad på sykkelsti, resten på lite trafikkerte vegar. Det geniale var å ta gjennom Søredalen frå Sviland og ikkje gjennom den meir trafikkerte Noredalen. Det blei meir stigning og noko lengre enn alternativet, men herleg lite trafikk.

Grønt og vakkert i juni: Tiriltunge, hundekjeks, smørblom, lupin, prestekrage, blåklokke m.m. i vegkanten. Traktorar i ferd med å lage rundballar (trass i at det var første pinsedag), ganske mange bubilar, men dagen etter Nordsjørittet var det få syklistar å sjå. 

mandag 6. juni 2011

Endeleg ny sykkel

Til fødselsdagen fekk eg ny sykkel av Han der og Hu der. Det var ein overgang og ei oppleving å sykle til jobben. Sykkelen er mykje hardare enn den eg har og syklestillingen er meir framoverlent. Dette gjer at eg bruker musklane på ein annan måte, bruker dei meir, og får større fart. Det tar nå 48 - 49 min. til jobben mot før 58 - 60. Eg merker spesielt i motbakke at det går mykje lettare, men også at eg på flat mark kan sykle så det kviner. Men eg bruker andre musklar og får litt gangsperr. Bare godt.

I dag var me på søndagstur, rundt Sviland. Formen er nok ganske god, men lett sykkel gjorde vel sitt til at det gjekk veldig lett, det verka som ein veldig kort tur, det som for nokre år siden var ein halvdagstur med kaffipause. Denne gongen sykla ikkje Han der frå meg. 

mandag 23. mai 2011

Piran - Porec 60 km

Saltutvinning i Slovenia.
Litt av det kanadiske lokomotivet.

Første strekning Piran- Portoroz - Lucija sykla vi på fortau i turistland. Deretter ned ein stupbratt bakke til sykkelsti G8 som gjekk langs kanten på eit gigantisk saltuvinningsområde. Saltuvinninga var visstnok ennå i drift, men nok bare i begrensa grad. Sykkelstien her gjekk også langt på ein nedlagd jernbane, med bruer og fleire tunnelar, den lengste på 5,5 km, med belysning.
Ganske mange personar sykla same turen parallelt med oss. Ei gruppe med guide, åtte kanadiske vaksne damer som utgjorde det kanadiske lokomotivet, dei fekk også tilhengarar: ein rørosing og eit par frå Gent. I tillegg hadde vi eit par frå Brussel og eit frå Munster (med ruta på GPS). Det kanadiske lokomotivet gjekk "som på skinnar" og bevega seg ut frå eigen tyngde: kjørte feil fleire gonger, men kom sterkt igjen. Ein gong hengde vi oss på lokomotivet og fekk nokre kilometer ekstra i åsane over Trieste. Les alltid kartet sjølv, er lærdommen av det. Paret med GPS var meir å stole på. Stort sett hadde funactive gjort ein god jobb med løypa. Merking med piler får karakter 4+, kart inklusive forklaring får 5 av 6. 

Etter saltminene måtte vi gjennom passkontroll mellom Slovenia og Kroatia. Deretter gjekk løypa gjennom landsbygda i Kroatia. Her såg vi traktor av Gråtasstypen i full bruk, rullande supermarked (varebil med varer) og jordbruk i full drift. Produkta var druer, oliven, kirsebær, plommer, epler og anna frukt, samt grønnsaker.

I Kroatia er det mykje mindre velstand enn i Italia. Noen hus var fine og oppussa, medan andre var gamle, slitne og hadde tydeleg preg av å vere bygde i mange omgangar. Det var også ganske mange påbegynte hus som var forlatt, dei sto der som skjelett og venta på fortsettelsen. Bilane var også gjennomgåande eldre enn dei italienske. 
Turismen i Kroatia er likevel velutvikla. I Porec budde me på Hotel Valamar Pinia, eit feriehotell med tennisbanar, sykkelutleige osv,, og det låg i ein park ved stranda. Fem minutt med taxi til gamlebyen, som også var verdt eit besøk, med smale gater, gamle hus, butikkar og restaurantar. Basilika som står på UNESCO-lista. Vi åt middag på taket av eit tårn frå 1400-talet, i selskap med måken Jonathan, som gjerne ville ha litt fisk.
Dagen etter gjekk turen med luftputebåt til Venezia, det tok to og ein halv time. Fin avslutning.
Turen var ein av dei litt hardare turane av dei me har gjennomført, men ikkje verre at dei fleste kan klare han. Han er fin og variert, og i mai er klimaet bra. Det kan nok bli varmt seinare på sommaren.



Trieste - Muggia - Piran 60 km

Fantastisk strekning.
Først ut av Trieste på sykkelsti som var ein nedlagd jernbane. Det gjekk oppover fint og slakt, og etterkvert fekk me ei fantastisk utsikt over byen Trieste, som er ein vakker by, og ut over Adriaterhavet. Sykkelstien var god, med tydelege teikn etter jernbanen som fine tunnelar og bruer. Den lengre varianten av løypa gjekk langt på denne jernbanestrekningen, vi ga oss etter 10 km, og freste ned gjennom smale gater i landsbyane i utkanten av Italia.

Etterkvart kom vi til havet og byen Muggia, fin middelalderby det også. Langs kysten vidare var det mykje turisme, både fint og stygt. Vegen var veldig grei, med ein eller annan form for sykkelsti. I Muggia hadde dei laga ein flott sykkelsti heilt nede på kaien, til og med ei eiga trebru for syklistar.

På torget i Muggia hadde me ein fantastisk lunsj: San Daniele-skinke med ruccolasalat og brød. Dette enkle, men nydelege måltidet gjekk inn i ei rekkje med gode måltid, mest med sjømat: Steikt fisk, blåskjell, andre typar skjell, reker av ulike typar, blekksprut, fiskesuppe... Og både lokal vin og øl passa til. Husets vin var alltid god.

Straks me kom inn i Slovenia blei vegstandarden dårlegare, og vi møtte eit industriområde, det såg ut som det blei eit land med mindre velstand. Ja, Slovenia har meir rusk enn Norditalia, men det er i ferd med å ta seg opp. Nokre hus er fine og nyoppussa, mens andre er meir sletne. Likevel blei vel overnattinga på hotel Tartini ut mot Tartiniplassen i Piran eit høgdepunkt på turen. Piran er verkeleg ein vakker by, sjå utsikta frå hotellromet til høgre.

Aquileria - Trieste 60 km

Først eit par mil på slettelandet igjen, på landsvegar og noko på meir trafikkerte vegar. Så skiftar landskapet totalt karakter til fjellandskap. Vi får litt stigning opp til 120 meter over havet, ikkje verre enn at det går, og vi syklar gjennom dei første tunnelane på vegen. 

Veret har også endra karakter og blitt til sommarver, mellom 20 og 30 grader. Derfor blir lunsjen picnic på bryggekanten i Duino med utsikt over turkis Adriaterhav, og med ferskt brød, skinke, tomatar, vannmelon og ost kjøpt i den lokale butikken. 
Trieste er ein fin by. Hotell Italia er slett ikkje verst, det er fine butikkar, livlig kafe- og restaurantområde og havneområde. Byen var ei tid den fjerde største i det ungarsk-østerrikske riket, under habsburgarane, som havneby for riket, og ein viktig handelsby. Det er mange spor etter habsburgarane. Eitt tydeleg spor er lystslottet Miramare og den fantastiske parken rundt slottet, det var hertug Maxmillian som bygde det slottet  på 1860-talet. Eit anna spor er jernbanen som knytta Trieste til Europa og Asia. Nokre av jernbanetraseane er nedlagde og laga om til sykkelsti. Ein slik ein sykla vi på ut av Trieste neste dag. 
På begge sider av Trieste er det utbygd turisme, for eksempel i Sistiana og Miramare. Det er lite sandstrand, fjellet går meir og mindre rett ned i havet. Problemet er løyst med lange og breie strandpromenadar kor folk ligg og soler seg på betongen, litt uvant å sjå, og å sykle rundt øyrene på dei.


Vi legg merke til at gateskilta har to språk, og får opplyst at det er italiensk og friulisk! Endå eit nytt språk. Ungdom kan ikkje friulisk, det er eit språk bare dei gamle bruker, sa ein gjeng vi spurde.



søndag 22. mai 2011

Portogruaro - Marano Lugunare - Aquileria 78 km

Mellom Portogruaro og tvillingbyen Concordia Sagitaria er det ein svært fin sykkelsti, asfaltert, merka i to retningear og med eiga sykkelbru. Vi sykla denne vegen og opplevde eit yrande liv der, spesielt om morgonen var det kjekt å sjå hordar med skoleungdom kome syklande på stien mot oss. Gode sykkelstiar blir tydelegvis sett pris på.

Også denne etappen gjekk gjennom flatt jordbruksland, med ein avstikkar ned til fiskebyen Marano Lugnare for lunsj i Osteria Porta del Mar, som var anbefalt av Funactive. Veldig fin liten by, grunnlagt i romartida, med levande fiskeriverksemd, med blomar, reint og velstelt.

Denne etappen er ganske lang, men relativt lett. Han er også flat, null meter stigning, og når vi hadde vinden i godt lune, gjekk det veldig bra.

Overnattingsbyen Aquileia er kjent for dei romerske utgravingane sine. Det var ruinar overalt, dette skal viss vere eit av dei større funna av romerske ruinar. Spesielt interessante var ein del golvmosaikk som var godt bevart og tilgjengeleg i friluftsmuseum som var ope heile tida.

Det er ganske mange som syklar same ruta som oss. Ei gruppe på ti med guide frå Funactive, seks kanadiske damer, ein rørosing, eit tysk og to belgiske par. Vi meiner sjølv at vi er i god form, og liker ikkje heilt at dei andre syklar frå oss. Denne etappen "vann" vi nesten. Hurra! Spesielt fordi det var 17. mai! (vi sykla med små, norske sløyfer).


Ein del av dei andre hadde slått seg saman ei lang rekkje. Vi kom etter dei, og då blei det 14 syklistar på gule syklar etterkvarandre. Ganske mektig, så vi slepte dei frå oss. Det var vi glade for då det viste seg at dei sykla feil, mens Falkeøye hos oss såg den avgjerande pila, sjå biletet til høgre, ser du pila?. På dette punktet i løypa denne dagen var det avvik mellom kartet og merkinga, og der måtte vi hjelpe det kanadiske lokomotivet på rett spor igjen. Kartfrid hos oss blei etter dette sett opp til som ein av dei større autoritetar på kartlesing innanfor sykkelmiljøet i vestlege delar av Kanada, og konsultert når det dukka opp problem. Ho bør nok dele æra med Falkeøye